Untitled, burde jeg fortsette eller la den være?
Poster den her jeg, fordi jeg mest sansynlig ikke kommer til å fullføre den, men jeg liker den så utrolig godt at jeg bare føler for å dele den. Den har ikke navn, og den er ikke ferdig, jeg bare kommer ikke lenger.
---
Dette endte opp med å bli den mest fantastiske, men samtidig mest forferdelige ferien jeg noen gang har hatt. Jeg reiste hit sammen med kjæresten min, Jonathan. Turen hadde vi planlagt lenge før vi ble sammen egentlig, men da var planen mer og reise som bestevenner. Nå, to år etter vi ble sammen reiste vi til Paris ? ?the city of love?. Vi skulle feire at vi hadde vært sammen i to år, og det skulle bli en kjempekoselig ferie for begge to.
Vel, alt gikk som planlagt da vi kom hit. Vi reiste direkte til hotellet først da vi kom hit, for å legge fra seg bagasjen, så gikk turen videre for å se oss rundt. Vi fikk sett litt av hvert, Eiffeltårnet, Montmartre/Sacré Coeur, Louvre, Notre Dame og Arc de Triomphe var blant stedene vi fikk sett. Paris er et nydelig sted. Senere på kvelden endte vi opp på en veldig fin restaurant kalt Angelina, før vi gikk tilbake til hotellet for å kose oss resten av kvelden.
Planen var å være her i to uker, bare for å komme oss bort fra både skole og jobb, og for å slappe av. Alt gikk helt fint de to første dagene, vi fikk gjort mye, sett mye og kost oss kjempemasse. Men alt falt nedover den tredje dagen, da jeg så han.
Jeg så han først da vi satt og spiste på en liten kafé, han hadde mørkt hår, mørke øyner, mørke klær og et veldig slu smil. Han sto noen få meter bort i gaten hvor vi satt, og han så veldig intenst på meg, og jeg kunne ikke unngå å møte blikket hans noen ganger. Det var bare noe ved han som trakk meg mot han. Etter å ha prøvd hardt å unngå han flere ganger, og tenkte jeg bare skulle ta et siste blikk på han, men han var borte.
Jeg tenkte ikke mer over det, og fokuserte mer på Jonathan. Han var tross alt kjæresten min. Senere på dagen, da vi bestemte oss for å gå ut på tur, bare for å gå og se oss rundt, uten å egentlig gjøre på noe spesielt passerte vi han fem ganger. Han var overalt, han sto lent inntil noe, røyk i hånden og med det slue smilet plastret i ansiktet hans. Det var som om han fulgte etter meg.
Det gikk flere dager, og han var fortsatt overalt. Han dukket opp på bilder, uansett hvor vi var og hva vi tok bilder av, han var overalt hvor vi var. Samme posisjon, samme smil og samme klær. Jeg hadde spurt Jonathan om han merket noe spesielt ved han, men han sa han ikke hadde lagt merke til noe, og at det var bare helt tilfeldig.
En natt, etter at Jonathan hadde sovnet, så gikk jeg ut en tur. Jeg fikk ikke sove, alt jeg kunne tenke på var hvem han var, hvorfor han fulgte etter meg, og hvorfor han så sånn på meg. Jeg bare gikk rundt, gatene i Paris var fortsatt travle, til tross for at det var midt på natten. Jeg visste ikke hvor jeg skulle eller hva jeg skulle, jeg bare gikk. Og det var da jeg så han igjen. Han sto under en lykt, fortsatt i samme posisjon som alltid, det samme smilet og de samme klærne var der også.
Jeg gikk bort til han, sakte, jeg visste ikke helt hva han kom til å gjøre, hva han ville med meg, men jeg måtte vite hvem han var. Han så på meg ? stirret på meg faktisk ? helt til jeg sto en meter foran han.
"Hei."
Han var litt høyere enn meg, så jeg måtte se litt oppover for å møte øyene hans når jeg sto så nærme han. Han bare smilte til meg og stumpet røyken sin på bakken.
"Hei,"
Det ble stille mellom oss, jeg visste ikke helt hva jeg skulle si, og han virket ikke så pratsom. Jeg måtte gjøre noe for å bryte stillheten, så jeg spurte om det første som kom inn i hodet mitt.
"Kan jeg bomme en røyk av deg?"
Han sa ingenting, men tok opp røykpakken fra lommen sin og ga meg en røyk og en lighter.
"Takk."
Jeg tok fyr på røyken og ga lighteren tilbake til han. Han sa fortsatt ingenting, men tok imot lighteren og tente seg enda en røyk. Vi bare sto der en stund og så på hverandre. Han virket så mystisk, så spesiell. Da jeg var ferdig med røyken min klarte jeg ikke stå der og bare se på han, jeg bare måtte starte en samtale.
"Hvem er du?"
Han sluttet aldri å smile til meg, og han tok et siste trekk av røyken før han stumpet den.
"Nicolai."
Navnet hans hørtes kjent ut, som om jeg kjente han fra før eller noe, men hvor hadde jeg han fra?
"Har vi møttes før?"
Utrykket hans så knust ut, som om vi hadde møttes før og han ble såret da jeg spurte om det, at jeg ikke husket det.
"Nei."
Han virket som om han ikke likte å snakke, som om alt han sa ble brukt mot han. Han svarte bare med få ord.
"Så hvorfor følger du etter meg da?"
"Du minner meg om en gammel kjæreste."
Han smilte ikke lenger, han bare så seg litt rundt og tok opp en røyk til. Det ble stille mellom oss igjen, jeg visste ikke hva jeg skulle svare han på det, jeg ikke visste hvem han var, hvorfor han fulgte etter meg, og hva han i det hele tatt ville med meg. Jeg var jo ikke den gamle kjæresten hans.
"Der er du!"
Jeg snudde meg da jeg hørte stemmen til Jonathan, og så at han kom løpene mot meg. Iført pysjamas.
"Hva gjør du ute så sent?"
Han klemte meg, og jeg kjente da hvor kald jeg egentlig var. Jeg hadde glemt å ta på meg skikkelige klær, alt jeg gikk med var en kort shorts og en liten topp.
"Jeg bare snakket med,"
Jeg snudde meg for å presentere Nicolai, men oppdaget ganske fort at han var borte.
"Snakket med hvem?"
Jeg ble stille. Hvor ble han av? Så Jonathan han? Burde jeg bekymre han?
"Mamma, på telefonen. Hun ringte meg i sted. Også gikk jeg meg bare en liten tur, jeg var snart på vei tilbake."
Han så ikke helt til å tro på det, men han nikket og tok hånden min. Jeg smilte svakt til han og begynte å gå i retning hotellet, men jeg kunne fortsatt ikke helt skjønne hvem han var og hvor han ble av.
---
Natten gikk videre, jeg fikk ikke sove og jeg kunne ikke slutte å tenke på Nicolai. Jonathan sovnet med en gang vi kom tilbake, men jeg, jeg lå bare og tenkte på han. Hvem var han, egentlig? Hva ville han meg? Og hva mente han med at jeg minnet han om en gammel kjæreste?
Jeg fikk meg til slutt en times søvn før Jonathan vekket meg og ba meg om å stå opp. Han hadde planer for dagen og selvfølgelig ville jeg bli med han.
Jeg sto opp og bestemte meg for å ta meg en røyk først, Jonathan likte ikke at jeg røykte, så jeg pleide sjelden å gjøre det, men mens han sto i dusjen så tok jeg meg en, jeg trengte det, jeg var både trøtt og forvirret. Jeg åpnet vinduet på rommet og lente meg ut, jeg visste ikke om det var lov å røyke der, men jeg gjorde det likevel. Og det var da jeg så han. Han sto litt borti gaten og så opp på meg, kledd i det samme som alltid, men denne gangen smilte han ikke, han bare stirret. Det var som om han visste hvilket rom jeg bodde i. Han bare sto der og stirret med en gang jeg så ut.
Jeg stirret tilbake, og jeg vet ikke hvor lang tid det tok før jeg hørte Jonathan bli ferdig i dusjen og jeg måtte bare kaste røyken ut og lukke vinduet. Jeg sto klar utenfor badedøren da han kom ut, og han kvapp litt da han så meg, jeg bare ga han et søtt smil, kysset han kjapt og smatt forbi han inn på badet. Jeg trengte en dusj, en kald en, for å ikke uroe meg så fælt.
Dagen gikk ut på å se Ave Des Champs Elysees, Musee Cluny og Le Relais de L'Entrecote, og Nicolai var fortsatt der. Over alt, uansett hvor vi var. Og han kom alltid dit fortere enn oss, som om han visste hvor vi skulle, hørte alt vi sa og teleporterte dit.
Jeg prøvde å ikke nevne noe til Jonathan, så han ikke skulle bli bekymret eller noe. Han hadde tydeligvis ikke merket noe, og om jeg nevnte at jeg ble forfulgt av en mystisk gutt, så ville han enten trodd jeg var gal, eller kontaktet politiet. Og jeg ville ikke noen av delene, i hvert fall ikke kontakte politiet før jeg fikk vite mer om Nicolai.

